Landet som stiger frem

En fortelling jeg lærte på skolen var at Norge var et trygt, godt og selvstendig land. Det stod i bøkene, og lærerne sa det samme. At Norge var et fritt land. Med et pålitelig og beundringsverdig kongehus som passet på. Med hederlige, ærlige, modige og rakryggede myndigheter – våre felles nasjonale helter - som med hånda på hjertet stolt bar oppgaven om å ta vare på og jobbe for naturen, folket, dyrene og livets beste. Skattlegging var alltid for vårt eget beste – og for fellesskapet. Krig var alltid for vårt eget beste – og for fellesskapet – og for fred. Norge var synonymt med rent vann, ren mat, ren luft. Demokrati. Ytringsfrihet. Egen grunnlov. Eget flagg. Ja vi elsker dette landet.

Det ble undervist i første klasse. I andre klasse. I tredje klasse. I fjerde, femte, sjette klasse. I sjuende klasse. I tre år på ungdomsskolen og i tre år på videregående. Hver nye fortelling om Norge bygget på og bekreftet den forrige. Ikke bare på skolen. Overalt. På TV, i filmer, på radio, i aviser og i bøker. Jeg gikk på skolen i tretten år. Deretter studerte jeg i syv. I tjue år ble jeg fortalt den samme fortellingen. Foreldrene mine hadde også fått den samme fortellingen. Besteforeldrene mine og. Og da jeg var ferdig med skolen hadde jeg også rukket å svinge flagget og feire Norges “frigjøring” 27 ganger.

Bare noe repeteres mange nok ganger, tror en til slutt at det er sant.

Når jeg ser rundt meg ser jeg et “barnevern” som tar barn fra foreldrene deres ved tvang, uten verken grunn eller lov. Jeg ser en “statsminister” som eide aksjer i en barnevernsinstitusjon som hadde “omsorgen” for et barn som fortalte at hun ved denne institusjonen ble voldtatt av en ansatt. Under “omsorg” av samme institusjon ble jenta drept. “Statsministeren” gjorde intet annet enn å selge aksjene sine etter at dødsfallet ble kjent. Jeg ser en “regjering” som gjennom seks år har skjult at barn utsettes for trafficking og drap på barnevernsinstitusjoner i Norge. Jeg ser “domstoler” som dømmer uskyldige og som frikjenner kriminelle. Jeg ser “dommere” som ikke har avgitt dommerforsikring. Jeg ser at de som kjenner de rette folka går fri. Jeg ser et “mattilsyn” som tillater forgiftning av folket og som beordrer drap av både friske og ville dyr. Jeg ser “helsemyndigheter” villede folket til å spise og drikke og injisere seg selv med gift. (Det høres ut som en overdrivelse, men det er ikke det) Jeg ser statlige institusjoner eksperimentere på barn og kvinner og menn som laboratorierotter i “vitenskapens navn”. Jeg ser en “kronprins” som forplikter seg til og lovpriser globale nettverk hvis masterplan er at hele verden skal styres gjennom en sentralisert verdensregjering. Jeg ser en tidligere “statsminister” som bombet og drepte mennesker uten tilsynelatende anger eller samvittighet. Jeg ser samme tidligere “statsminister” stige i gradene etterfølgende. Jeg ser enda en tidligere “statsminister” som sniksolgte Norge til EU etter at flertallet sa nei. Også denne tidligere “statsministeren” steg i gradene etterfølgende. Jeg ser penger tvinges og trues ut av hendene på det norske folk på kriminelt (!) vis, og jeg ser milliarder av norske kroner finansiere våpen, krig og drap, egeninteresser i diverse forvaltningsorganer, NGO-er med skjeletter i skapet og rotter i sekken, tenketanker som manipulerer folks adferd, millionlønn til statsansatte, radikale foreninger som fremmer religion i “woke-ismens” navn, for ikke å snakke om alle pengene som forsvinner. Jeg ser en “sikkerhetstjeneste” som beskytter “staten” mot folket fremfor å beskytte folket. Jeg ser anmeldelser og saker som omhandler statsansattes stadige lovbrudd bli henlagt og dysset ned. Jeg ser foreldre som manipuleres til å overgi omsorgen for og oppdragelsen av barna sine til “staten” – jo tidligere jo bedre. Jeg ser “barnehager” som av “staten” rådes til å servere barn gift forkledd som “mat”. Jeg ser “lærere” som hjernevaskes og “skoler” som brukes for å vranglære og lyve til elever og studenter og - fremfor alt lære dem opp i å bli lydige og pliktoppfyllende og autoritetstro ordrefølgere som skal fortsette å dyrke og spre det de blir fortalt – og ikke stille spørsmål. Jeg ser “sykehus”, “helsestasjoner” og “sykehjem” som traumatiserer og forgifter pasienter. Jeg ser “politikere” som lyver og stjeler og skader uten skam. Jeg ser at de med selvutnevnt “myndighet” i Norge selger landet – og folket – og sin egen sjel, til utenforstående. Vinden. Strømmen. Vannet. Jorda. Oss.

Det tok meg tid å innse at dette er Norge. DETTE er Norge.

Det nasjonalromantiske eventyret om det trygge og frie og selvstendige landet; de ærefulle, modige og rakryggede myndighetene og deres hellige ed til landet, naturen, folket og dyrene; rent vann, ren mat, ren luft; demokrati, folkestyre, ytringsfrihet; lover for folket og for rettferdighet - og den utrettelige repetisjonen av dette vaiende norske flagget som frir til patriotismen og nasjonalismen som det ultimate symbol på Norges suverenitet og frihet — er en myte.
Hadde hvem som helst andre enn “staten” begått handlingene i ovenstående avsnitt, ville vedkommende blitt dømt som kriminell og havnet bak lås og slå.

“Truth is not what you want it to be; it is what it is. And you must bend to its power or live a lie”. (Ord som angivelig kommer fra Miyamoto Musashi.)

Eksemplene jeg viser til av hva som har foregått og foregår i Norge er det forsiktige melisdrysset på det som ser ut som et ubeskrivelig enormt og tilsynelatende bunnløst isfjell. Isfjellets opphav går langt tilbake i tid, lengre enn det er behagelig å tenke på, og det har tentakler i de mørkeste kriker og kroker.

Dette er ikke noe som endres eller mirakuløst opphører ved “et valg”. Eller ved et “regjeringsskifte”. Eller ved å “få småpartiene opp og fram” eller ved å få “riktige politikere i riktige posisjoner”. Eller ved å sende inn en “klage” eller et “høringssvar”. Dette er større. Mye, mye større.

At å “stemme” ved et “valg” gjør en forskjell, er en illusjon. Men det politiske dramaet har vært viktig; blant annet for å opprettholde overbevisningen om at premisset for systemet vi lever under er lovlig og legitimt (noe det aldri har vært), samt for å fange og holde folkets oppmerksomhet og tro på at vi lever i et “demokrati” (hvis virkelige betydning ikke er så fantastisk som skolebøkene skal ha det til forresten) med “folkevalgte” representanter som gjør sitt ytterste for å forvalte landet og etterkomme folkets vilje. Det som foregår i praksis er noe ganske annet.
Mange er i dag så underkua og nedbrutt og programmert at de faktisk frivillig møter opp for å overgi stemmen sin til en fremmed de ønsker skal bestemme over seg. Det mange ikke vet er at de med “stemmen sin” også gir sitt stilltiende og uvitende samtykke til det bedragerske systemet de lever under. Ingen har makt over deg med mindre du gir dem den.

Hvert fjerde år: løfter og store ord. Sakte men sikkert forandrer ordene seg til svik og bedrag. Ordene sier noe; handlingene noe helt annet. Folk blir skuffet, klager, mener og krangler. Fire år senere: løfter og store ord. NÅ blir det annerledes. (Nytt parti! Ny politiker! Nytt fokus!) Og ordene blir til svik og bedrag. Folk blir skuffet. Mener og krangler. Fire år senere: løfter og store ord. DENNE GANGEN blir det annerledes. Svik og bedrag. Klaging og krangling. Uansett utfall blir resultatet igjen og igjen og igjen det samme. 

Hvert fjerde år: kollektivt hukommelsestap.
Hvor mange flere ganger skal “våre myndigheter” avsløres for jævelskap før vi klarer å gni søvnen ut av øynene og se systemet for det det er? Ikke enkeltbrikkene. Systemet. Mønsteret. For å bruke et annet bilde på det: Hvor mange ganger skal man måtte avsløre en ektefelle, som har lovt å elske og ære, i å lyve og stjele - og attpåtil være notorisk utro, før de kastes på dør? Hvor mye skal vi finne oss i?
Så hardt sitter eventyret om Norge.

Det spiller ingen rolle hvem som “vinner” “valget”. Vi er maurene i glasset som den som holder glasset rister i. Vi er fangene i cella som manipuleres til å gå løs på hverandre i stedet for å løfte blikket og se at fangevokteren vår står og gliser. “Pay no attention to that man behind the curtain.” (Trollmannen fra Oz)

Vi har blitt så lurt, programmert og forhekset at når den brutale virkeligheten endelig begynner å synke inn, er det vanskelig å finne ord.

Jeg trodde i mange år at alt det grusomme som her og der kom flytende til overflaten om diverse statlige ansatte med offentlige verv og ansvar, var unntakene og engangstilfellene i et system som ellers hadde de beste intensjoner om å gjøre Norge til et trygt og godt og rettferdig sted å leve. Ordet trodde er viktig. For det var det jeg gjorde. Jeg trodde. Jeg trodde at norske myndigheter bar folkets liv og helse med respekt, ære og samvittighet. Jeg trodde at staten var til for folket. At myndighetene jobbet for folket. Tjue+ år med repetisjon av samme fortelling gjør dypt inntrykk. Det er en kjent sak for de som har studert mind control.

Det åpenbares ofte enkelt når en hører: “jeg tror på myndighetene”. Det er nettopp det det er: en tro. Ved å stille kritiske spørsmål til sin tro på myndighetene for å se om troen tåler å bli dissekert og satt sammen igjen, tar det ikke lang tid før fundamentet raser.

Det jeg har kommet fram til etter snart seks år med graving i alt som foregår, er følgende hypotese: Alt fungerer akkurat som det skal. Det er ikke noe “feil” med systemet. Systemet må ikke fikses. Systemet er akkurat det det er laget for å være, og det fungerer utmerket og upåklagelig for sitt formål.

Jeg vet at det kan høres helt vanvittig ut. Men la oss teste hypotesen.

Forutsetningen som må ligge til grunn for å kunne tro at alle tilfeller av uhederlig oppførsel og tilsynelatende korrupsjon hos statsansatte er enkeltstående unntak, (og at vi kan gjøre en forskjell gjennom å stemme eller å klage eller demon-strere (ord er viktige!)) er en tro på at staten er til for folkets (og naturen og dyrenes og livets) beste. At staten alltid strekker seg i retning av å gjøre det som er rettferdig, sannferdig og riktig. Som vi lærte på skolen at staten var til for.

Og med denne forutsetningen er det lite av det vi ser rundt oss som gir mening: Hvorfor selges Norges naturressurser til utlandet? Hvorfor føres den norske befolkninga bak lyset og bedras av “sine egne” myndigheter igjen og igjen? Hvorfor fengsles en mamma som reddet barna sine fra vold i et fosterhjem? Hvorfor beordrer staten tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering av kvinner og menn som avslører statens kriminelle handlinger? Hvorfor rager hemmelige nettverk høyere enn lov, etikk og moral? Hvorfor gis det strengere straff for økonomisk kriminalitet enn for overgrep og voldtekt? Hvorfor læres helsepersonell opp av staten til å skade folk uten å skjønne det selv? Hvorfor legger staten føringer for hvilke ord deres ansatte får lov til å bruke? Hvorfor lærer ikke leger om at mat er medisin i stedet for å gjøre farmaindustriens overhoder enda rikere og folket enda sykere? (Tips: søk gjerne opp den gamle greske definisjonen av ordet Pharmakeia – som ordet pharma og pharmacy bygger på. Her er sannheten “hidden in plain sight”, som en sier) Hvorfor tvinges og trues det norske folk til å betale skatter og av-Gifter av verdiskapinga de gjør for seg selv, familien sin og for samfunnet rundt seg for å finansiere basketballbaner i regjeringskvartalet, pendlerleiligheter til “politikere”, yacht-turer for de “kongelige”, krig og trafficking og drap og hva verre er? Hvorfor slipper en tidligere norsk statsminister hundrevis av bomber over et afrikansk land for deretter å få en toppstilling i NATO? Hvorfor forsvinner mer og mer av verdiene fra folkets hender ut av landet og oppover i et gigantisk pyramidespill? Hvorfor stod det på fintel.io at en av de største shareholderne i Norway Kingdom of er Six Circles Trust?

La oss nå snu forutsetningen opp-ned for å se hva som skjer. For i bakvendtland, der kan alt gå an. Hva om staten ikke er til for folket i det hele tatt. Hva om staten er til for seg selv – for sitt eget beste – og ikke folkets beste? Hva om staten ikke er skapt for rettferdighet eller for å gjøre det som er rett? Og for å strekke strikken enda litt lenger, noe som uunngåelig har tvunget seg fram som en realistisk hypotese som ennå ikke har latt seg avkrefte gjennom gravinga mi:
hva om staten faktisk er til for å gjøre skade?

Det er da alt det som ikke har gitt mening plutselig gir mening.

Det er himmel og helvete mellom hva vi har trodd og ønsket at Norge skal være – og hva Norge er når vi tvinges til å se på det vi har rett foran oss – og må være brutalt ærlige med oss selv. Sannheten er ikke det man ønsker at den skal være. Den er det den er.

““Government” wasn’t designed to protect life, liberty and property. It is a system, a technique used by inter-generational organized crime to rob and control societies. The only reason anyone believes it is legitimate, desirable, or necessary is because they have been indoctrinated into the belief system from birth through mandatory government schools, control of private school curriculum through accredidation, scouting, military/police “training” and a propaganda system of six monopoly media companies running hundreds of subsidiaries to give the illusion of choice and diversity of opinion.”
Fra boka “”Government” The Biggest Scam In History” av Etienne de la Boetie².

Hva skole egentlig er og har som hensikt får bli en annen tekst. Men utdraget over gir en pekepinn på hvor viktig skolesystemet er som verktøy for å bygge opp og forsterke ideene og følelsene knyttet til stat og myndigheter – som ikke er annet enn en kamuflert kriminell kontrollmekanisme. Betydningen av ordet government kan oversettes fra latin:
Gubenare – Control, govern, rule. Og Mens/Mente – Mind.
To control the mind. Eller: mind control.

Hvem spurte deg om du hadde lyst til å betale skatt? Hvem spurte deg om du hadde lyst til å gi nesten åtti prosent av alt du skaper i løpet av livet til staten gjennom skatter og av-Gifter? Hvem spurte deg om det var greit å bruke pengene dine på basketballbane og bomber?

I markedsføring brukes konseptet “assosiasjon” for å knytte positive følelser til produkter. Denne teknikken (og så mange flere) brukes i langt større utstrekning enn mange er klar over. Ett av målene når denne teknikken brukes i undervisning i skolen er at vi skal bli stolte når vi hører eventyret om Norge. Og ønske å beskytte og forsvare vår “forsørger”. Et annet er at vi skal assosiere oss selv med den norske stat og assosiere den norske stat med oss.
“Vi” er i krig. “Vi” sendte bistand. “Vi” grep inn.
Nei.
Absolutt ikke.
“De” er ikke “oss”. “Vi” er ikke som dem. Vi har ingenting med beslutningene og handlingene deres å gjøre. Vi er ikke ansvarlige for det de gjør. De er.
Dette er en meget viktig distinksjon: Staten er én ting. Folket er noe helt annet. 

Mange har samlet seg foran trollmannen bak gardina nå, og ser hvordan han veiver og roper og gjør seg til. Mange har sett på lenge. Mange har trengt mer tid. Det er brutalt å våkne til denne virkeligheten, jeg kan ikke påstå noe annet. Men det er likevel noe fantastisk som tar form i all elendigheten: Flere og flere husker at vi ikke er her for å underkaste oss kriminelle. Flere og flere kommer sammen. Og de første tar imot og viser de neste vei.

Det er lenge siden jeg har blitt stolt når jeg hører eventyret om Norge. Men jeg blir stolt når jeg ser mennene og kvinnene rundt meg reise seg. Jeg ser folk som stiller spørsmål ved alt vi noensinne har lært - og utfordrer det. Jeg ser folk lære seg historie, systemer, språk og sammenhenger vi aldri skulle vite fantes. Jeg ser folk lære seg de virkelige spillereglene i spillet vi ikke visste at vi var spillebrikker i. Jeg ser folk teste dem i praksis. Med resultater. Jeg ser folk som gjør det som er rett, selv når de er redde. Jeg ser folk som snakker sannheten, selv når stemmen skjelver. Jeg ser folk som i det skjulte kjemper for hele det norske folks frihet uten at de kanskje noensinne vil få noen som helst anerkjennelse for det. Jeg ser folk som risikerer å miste hus og hjem. Jobb og rykte. Familie og venner. Jeg ser folk som har mista hus og hjem. Jobb og rykte. Familie og venner. Men de fortsetter. De gir seg ikke. Det er noe stort som har begynt å bevege på seg.

DETTE er landet som stiger frem.