Er det giftig å se på TV? JA, SELVFØLGELIG OG UTEN TVIL.

For en tid tilbake ble jeg oppmerksom på Jason Christoff, en kanadisk researcher som har gravd dypt i – hva skal man kalle det – mye av det som foregår her på jorda. Hva, hvorfor, hvordan og hvor lenge. Han snakket klart og tydelig om temaer som hjernevasking, mind control, psykologisk manipulasjon, myndigheters (govern ment = control of the mind) sanne opphav, hvordan vi blir angrepet fra alle kanter for å bli svakest mulig på alle tenkelige områder, og jeg ble letta, ivrig og ubeskrivelig glad over å endelig finne en researcher som så ut til å se et mye større bilde enn mange andre. Alt henger sammen, og spindelvevet er stort. Det er utallige muligheter for å sette seg fast igjen og igjen om man ikke ser det man ser på for hva det er. Det er ikke alltid enkelt, noe som ikke er rart, for det brukes enorme krefter på å forvirre, villede og holde oss i uvitenheten. Men her synes jeg Christoff favner videre og bredere og dypere enn mange. Og han er en fryd å lytte til. Jeg har lagt inn flere intervjuer med Christoff i spillelisten jeg har laget her. Anbefales!

Noe jeg har forstått gjennom å lese og lytte til Christoffs research, er at de som trekker i trådene bak sceneteppet på denne planeten vet hva de holder på med. Og de vet fantastisk mye om oss og hvordan vi, og spesielt hjernene våre, fungerer. Og de har visst det lenge. Det ble gjort mye “forskning” på hvordan menneskehjernen fungerte under 2. verdenskrig, og de beste tyske “forskerne” ble fraktet til USA med Vatikanets ratlines for å fortsette “forskningen” under CIA gjennom utallige prosjekter. Ett av dem var MK Ultra, og jeg kan anbefale dokumentaren TRANCE med Cathy O’Brien for å begynne å forstå omfanget og forgreiningene av hva de holder på med og hvorfor. Les også gjerne Makten bak makten-trilogien av Per Aslak Ertresvåg for mer informasjon på norsk.

En annen ting jeg har forstått er at det er langt større sannsynlighet for å bli manipulert, styrt og kontrollert om man slipper mind controlleren tett innpå seg. Det trenger ikke lenger å bety å åpne døra og invitere dem inn: for de har invitert seg selv inn på andre måter uten at vi har visst at vi har besøk. De puster oss i nakken gjennom radio, musikk, media, TV, streaming, dataspill, kino, PC-skjermer, og ikke minst - telefonen. Eller: det er jo egentlig vi som har invitert dem inn, ved å selv kjøpe TV-er og telefoner – til og med glade for det! Ifølge Christoff er TV-en et dokumentert militært våpen(!). Og at psykologisk krigføring var hele hensikten bak “oppfinnelsen”. Det sier skremmende mye om hvor dypt vi har sovet. Hvordan er det mulig at vi har kommet dit hvor vi selv “frivillig” betaler for og bruker produkter som sløver og skader oss?

Som Christoff sa i presentasjonen 10 Hidden Secrets of Government and Media Mind Control:

“Ladies and gentlemen, rest assured, the average person could never fathom what their TV is really for, what the movie theatre is really for, what the shows and movies themselves are really for or what’s really going on in Hollywood, government etc.”

Mind control høres kanskje heftig ut. Og det er et stort tema å utforske. Men et forsøk på en kort forklaring er at mind control er når noen bevisst påvirker kroppen og hjernen vår nok til at handlingene våre ikke lenger er motivert av vår egen fri vilje – selv om vi tror at de er det. Det de har solgt som “underholdning” har aldri hatt til hensikt å gjøre livet vårt bedre. Det ligger egentlig i ordet: Under Holdning. Hva gjør det med oss når vi setter oss foran skjermen og lar oss fore med det som serveres?

For en del måneder siden var det en som sa til meg: “først må man slutte å forgifte seg selv, så må man rense ut resten av giften, deretter kan man fylle på med det som gir helse.” Etter å ha lest og hørt repeterende informasjon (effektiv mind control-teknikk som kan brukes på godt og ondt) fra Jason Christoff noen uker om at kaffe reduserer blod- og oksygentilførselen til hjernen og at man som kaffedrikker går rundt med lavere IQ og lavere hjernekapasitet enn vi egentlig har, var det en dag jeg plutselig tenkte: nå kan jeg ikke drikke dette lenger. Da bikka jeg punktet fra å tro og føle hva kaffe var og gjorde, til å være sikker på at det ikke var bra for meg. Og ut fra all research jeg har gjort de siste årene, så tyder alt på at jeg trenger hjernen min på sitt beste framover. Christoff gjorde meg også smertelig klar over hvilke virkninger produktplassering gjennom TV og film har for underbevisstheten og påvirkningen av valg man tar uten å være klar over det selv. Jeg visste det jo; at produktplassering selger produkter, men jeg hadde ikke tatt innover meg hvor massivt det påvirker meg, hjernen min, trossystemene mine, handlingene mine og hele livet mitt. Når underbevisstheten prosesserer 11 millioner biter data per sekund, sammenlignet med bevisstheten som prosesserer 140 biter informasjon per sekund, da er man ekstremt sårbar uansett hva man ser på på TV og skjerm. Underbevisstheten ser alt, og den glemmer ikke. Og når innholdet videre er plassert på skjermen for å bevisst påvirke oss, kan man vel med stor sannsynlighet anta at vi blir manipulert i langt større grad enn vi er i stand til å oppfatte.

Det er lenge siden jeg slutta å tro på at TV- og filmprodusentene ønsker å berike meg og livet mitt. Så da Christoff trakk frem sin observasjon om at kaffe uten tvil er på førsteplass når det kommer til repeterende innhold av alt som dyttes ut til oss og inn i underbevisstheten gjennom film og TV-serier, var det noe som falt på plass for meg. Hvorfor brukes det så enormt med ressurser på å plassere kaffekopper, kaffemaskiner, kafeer, take-away-kaffe og å glorifisere og normalisere kaffe i TV-serier og filmer? Hva er det de vet om kaffe (koffein) som vi ikke har fått vite? Om de er så gira på at vi skal drikke det, er de nødt til å ha gode grunner. Undersøk selv: sett på en blockbuster og finn frem penn og papir og tell hvor mange ganger kaffe dukker opp på skjermen eller i samtalen. Regissøren av filmen Fight Club skal ha sagt at det er plassert én eller flere Starbucks-kopper i hver eneste scene i filmen. Og en liten funfact: hvem eier Starbucks? Bill Gates.
Til videre forskning for den nysgjerrige: Caffeine Blues

Noe jeg har begynt å legge merke til i stigende grad de siste årene er hvordan jeg føler meg etter at jeg har sett på en serie eller film for “underholdningens” skyld. Jeg føler meg alltid svakere enn jeg gjorde før jeg begynte å se. Input gir output. Det er enkelt å forstå. Om man spiser og drikker gift, sier det seg selv at kroppen reagerer. Om man injiserer seg med diverse tungmetaller og celler fra apenyrer og enda verre substanser jeg velger å utelate her, sier det seg selv at kroppen reagerer. Sprayer man seg selv med sprøytemiddel (les: syntetisk parfyme), sier det seg selv at kroppen reagerer. Men det gjelder ikke bare det man fysisk putter inn i eller på kroppen. Det gjelder også alt man ser med øynene og alt man hører med ørene.

“They want the screens everywhere, because when you stare and fix your eyesight on a single point of attention, you go into a hyper sensibility state – and whatever they want you to do, they’re going to intertwine as the background symbols in whatever media entertainment they release.”

I dokumentaren: Pseudology – The Art Of Lying, kommer det fram at det som skjer når en ser på TV er det samme som skjer under hypnose. Når vi fikserer blikket på skjermen, går det ikke mange sekunder før prefrontal cortex – den fremre delen av frontallappen som er avgjørende for høyere kognitive funksjoner; arbeidshukommelse, planlegging, beslutningstaking, oppmerksomhetskontroll og selvkontroll, samt der rasjonell og logisk tankegang til livets utfordringer sitter – slår seg av. Det er ille. Frontallappen er også senteret for moral, spiritualitet og fri vilje. (Og en kan jo lett se hvordan dette har gått i utforbakke på samfunnsnivå) TV-titting er med andre ord en selvpåført hypnose man frivillig setter i gang i sitt eget hjem. Når blikket er fiksert på denne måten, åpnes sinnet og hjernebølgefrekvensen forandres – og TV-en (mind controlleren) får tilgang til den lydige og medgjørlige delen av sinnet til TV-titteren. Og der er det lett å begynne programmeringa. Om det er å programmere inn å normalisere kaffe eller alkohol eller trehundreogførtitusen kjønn, om det er å seksualisere barn og overseksualisere kvinner, om det er å normalisere utroskap, om det er å vise svake og dumme mannlige karakterer (legg merke til det!), om det er å vise “sterke selvstendige kvinner som klarer seg alene”, om det er å normalisere å være vitne til at folk gjør grusomme ting mot hverandre. Hva skjer med oss når vi ser på alt dette? For videre studier kan det være verdt å ta en titt på the Richard Day Tapes for å se at det vi ser resultatene av nå, var på tegnebrettet på 60-tallet.

Det er flere aspekter og lag ved det å se på TV som er verdt å bli oppmerksom på. Det ene er at repeterende innhold brukes bevisst for å styre adferden vår. Så hva skjer med oss når vi ser film etter film og serie etter serie som alle forsterker og bekrefter hverandre?

“Mind control experts in government and media cleverly and very carefully craft their announcements to indicate where the acceptable and bigger group can be found and where the unacceptable and smaller group can be found as well. After that, the nervous system will take care of the rest, and will follow the group in most cases, even if doing so ends the life of the person following along...”

Jason Christoff, 10 Hidden Secrets of Government and Media Mind Control.

Repetisjon skaper trygghet gjennom å signalisere til nervesystemet at “her er majoriteten, her er du trygg”. Det trengs ikke mer enn 2-3 repetisjoner før hjernen har registrert hvor majoriteten og dermed tryggheten ligger. Dette er mektige greier, og det brukes mot oss. Om vi hører og ser det samme fra flere steder (ref. koordinering av massemedia under plandemien) er det lett å kaste egen sunn fornuft på sjøen, til fordel for å være varm og trygg i fellesskapet.

Monkey see monkey do. Dette er hvordan Christoff oppsummerer hvordan det vi ser på skjermene påvirker oss. Det vi ser på skjermen blir med oss i både underbevisstheten og bevisstheten: programmer klare til å slå seg på ved en trigger. Tenk på filmene og serier som viser en karakter i fortvilelse/sorg/depresjon. Hva gjør majoriteten av karakterer på TV når livet er tøft? Drikker. Og setter ofte i gang en kaskade av destruktiv oppførsel. Røyking, dop, ser på TV, blir med fremmede hjem. Overspiser. Og så videre. Det er overalt. Så når vi selv står i en tøff situasjon i eget liv, en situasjon vi kanskje aldri har stått i før, men vi kjenner at det gjør vondt, det er utrygt og skremmende – hva gjør vi da? Henter fram noe kjent. Og hva er nå egentlig mer kjent enn vår egen livsopplevelse? Alt vi har sett på TV og film. Programmene som ligger der ferdig installerte og klare for nedlasting og bruk. Drikk, røyk, vær utro, ta dop. Spis drittmat og trøst deg med is og godteri og TV. Det alt egentlig sier er: skad seg selv og gjør deg selv og de rundt deg vondt og gjør deg selv svakere.

Dette er virkelig ikke til å spøke med. Jeg har lenge tatt avstand fra TV og sett på film med et “analytisk blikk”, men det er først nå jeg har begynt å forstå omfanget av hvor alvorlig og skadelig dette våpenet er. Det er også derfor jeg måtte skrive om det. Hvor kommer alle “autopilot”-programmene og trossystemene våre fra?

Når øynene observerer TV-skjermen klarer ikke hjernen å skille på om det skjer der eller i virkeligheten. Så å se på en skrekkfilm er for hjernen som å være der selv. Å se folk bli drept er for hjernen som å være der selv, og det kan være dypt traumatiserende å være vitne til. Vi er ikke skapt for å se våre medmennesker (eller dyr!) utsettes for vold og smerte. Men gjennom den umenneskelige, kyniske og mannevonde repetisjonen av vold og drap på film, er det snart ingen som reagerer på det. Dette er også en kjent mind control-teknikk: å gjøre folk numne. For har du nok mennesker som er vant til å se dette på film, har du snart en hel befolkning som ikke vil reagere om de ser det rett foran seg.

“Is your mass media produced to entertain you or is your media simply a way to program you as you sit there taking it all in while your subconscious does what it has always been designed to do – monkey see monkey do. How much of your behaviour is being programmed into you by your screens?”

J. Christoff

Å se på TV er ikke en like åpenbar gift som direkte forgiftning du merker med en gang. Dette er en utspekulert, snikende forgiftning det er vanskelig å legge merke til om man ikke vet om den. Min oppfordring er å begynne å legge merke til hvordan du føler deg før du slår på TV-en, og hvordan du føler deg når du slår av. Hva skjer i kroppen din?

Vi trenger å bli sterke igjen. Og det begynner med å slutte å forgifte oss selv. Litt etter litt. Å slå av TV-en kan være en god start.