Mange har prøvd å overbevise meg om at det ikke er noen vits i å prøve å “vekke” folk. Jeg har nok prøvd å overbevise meg sjæl om det også.
Den siste fella jeg måtte karre meg ut av var den skremmende kullsvarte apatien og ignoransen og arrogansen i “alt-skjer-som-det-skal-uansett-bare-send-lys-og-kjærlighet”. Fy faen. Om kjæresten til venninna mi var utro, ville jeg fortalt henne det. Hun kan derfra velge å gå inn i fornektelse, eller hun kan ta inn informasjonen og justere seg etter den.
Det er litt sånn jeg ser på det som foregår: jo mer jeg finner ut av, jo mer synes jeg folk fortjener å vite hvor ubeskrivelig og vanvittig og helt utrolig vi er ført bak lyset. Jeg kan ikke lenger se på at de som ennå ikke lukter røyken brenner inne, bare fordi jeg er redd for at de skal bli sint på meg eller be meg dra og aldri komme tilbake.

Det tok tid å møte min egen feighet og bli klar for å tørre å dele alt jeg begynte å pirke i da jeg fant fram spaden. Fra jeg begynte å gni søvnen ut av øynene i 2020, tok det nesten fem år før viljen ble større enn frykten. Det er en prosess, og det er absolutt ikke den enkle, komfortable veien. Det er veien jeg har vært redd for å gå, men som jeg veit er min.

Jeg ville aldri våkna sjøl hadde det ikke vært for de som risikerte alt og fortalte sannheten. Fordi noe var større enn dem.
Og jeg kjenner i marg og bein at det eneste rette å gjøre er å fortsette å kalle en spade for en spade og forsøke det jeg kan å få fram alt som er sant. Uansett hvor jævlig sannheten er. Og mye av det er skikkelig jævlig, jeg kan ikke si noe annet.
Sannheten kommer alltid for en dag, sa bestemor i alle år. Og jeg gir meg aldri.

Det har betydd enormt mye for min egen reise å regelmessig åpne slusene på vidt gap og ta inn helt ny informasjon som utfordrer alt jeg trodde jeg visste (det pågår fortsatt og kontinuerlig). Informasjonsbegrepet er i seg selv verdt å nevne, for jeg har aldri mangla tilgang på informasjon. Problemet var heller at jeg aldri stilte spørsmål ved hvor informasjonen jeg pleide å bli servert, kom fra. Og det er i mine øyne viktigere enn noensinne å spørre: hvor kommer informasjonen fra; fra hvem og med hvilken hensikt?

Dette er også min lille påminnelse til deg som leser dette om å ikke ta det jeg deler som en selvfølgelighet, men jeg vil med hånda på hjertet dele det jeg tror kan åpne verden og vise bildet vi ser på enda litt tydeligere. Om jeg ser at jeg har latt meg lokke inn i løgner og avledninger og usann informasjon gjennom tro og synsing og meninger, vil jeg gjøre mitt beste for å hente meg inn igjen. Men ansvaret i å ta inn og vurdere og prosessere informasjonen jeg deler her, er ditt. “Do your own homework”, som jeg selv også minner meg på igjen og igjen.
Sånn jeg ser det er mye av grunnen til at vi har havna der vi har havna, at vi slutta å gjøre leksene våre. For “eksperter” har ropt høyt at vi bare kan stole på dem og bare slappe av og gjøre helt andre ting enn å følge med. Og det har gjort folk sløve, ukritiske og uansvarlige. Det jeg oppdaga og begynte å se konsekvensene av under plandemien, var hva mangelen på personlig ansvar kunne gjøre med folk. Både privat (jeg så en stor befolkning som var blitt kastrert og undervurdert og umyndiggjort, som stolte blindt på “mamma” (staten) og ikke tør å åpne øynene for at man har vært utsatt for et eneste stort masseeksperiment i stockholm-syndromet (jeg hadde vært en av dem sjæl også)) og i jobb (de som bare følger ordre og ikke reflekterer over og blir bevisst hva de faktisk sier og gjør til og mot sine medmennesker er kanskje de skumleste vesenene jeg noensinne har møtt).

Og det er på tide å endre det. Å ta fullstendig og hundre prosent ansvar for seg selv og det man sier og det man gjør. For hvem man er i verden, og hvem man ønsker å være. Ikke lene seg på noe utenfor seg sjæl, ikke legge sin lit i hendene på en forderva stat. Jeg har lenge snakka om frihet. Og frihet kommer med ansvar. Fullstendig og altomfattende ansvar for seg sjæl og sine. Og for min del vil det kanskje ta resten av mitt liv å avlære og avprogrammere vranglære for å sette sammen verden på nytt. Og jeg elsker det.

Jeg kommer stadig tilbake til Jens Bjørneboe’s sitat til russen fra 1968 (dere som kjenner meg får bare tåle det enda en gang):