“Suveren-prosessen”

I august 2024 hørte jeg for første gang om hvordan fødselsattesten er begynnelsen på den livslange svindelen vi alle uvitende har blitt ført inn i.
Glem alle eventyr om hvor viktig det er med oversikt over hvor mange vi er og alle andre åndssvake argumenter for hvorfor statsutstedte fødselsattester er nødvendig.

Utstedelse av fødselsattester er faktisk ikke så gammelt. Folkeregisterets myndighet til å utstede fødselsattest følger av forskrift av 5. juli 1968.

Tilbake til september: jeg fikk høre (og i begynnelsen kunne jeg ikke tro det) at det en fødselsattest egentlig gjør, altså det ingen får vite, til og med ikke jordmødrene eller legene på fødestua, er følgende (og antagelig mer):

- det gjør barnet “statseid”, og det tas egentlig, juridisk og på papiret, fra foreldrene. Foreldrene er derfra kun “barnepassere” som skal oppfylle statens krav til barnepass som ikke aner noe om kontrakten de uvitende og “frivillig” har gått med på. Passer de ikke barnet til statens tilfredsstillelse, vet vi alle hva som skjer. Norsk barnevern har fått gjennomgå i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. (Det er det ganske stille om i norske medier) Og juridisk har staten klarert sine kriminelle handlinger på forhånd for å rettslig kunne ta barnet fra sin rettmessige mor og far. (Legg merke til at “rettslig” ikke er det samme som “lovlig”. For det de gjør når de tar barn fra foreldrene sine har overhodet ingenting med Lov å gjøre.)
- selve attesten selges som et fond (bond på engelsk) på det åpne, offentlige markedet. Igjen og igjen.
- fødselsattesten og det opprettede personnummeret er barnets “arbeidskontrakt” med staten. Derav følger også den livslange illusjonen om at frie, selvstendige mennesker skal og må forholde seg til “lover” og “regler” og “forskrifter”. “Lover” og “regler” og “forskrifter” er for statlige ansatte. Og med fødselsattesten er man å definere som nettopp det.

Vi må ingenting.